web

Kaja mot kunnskapshull

Marinbiolog Kaja Lønne Fjærtoft (28) mener kunnskapsmangel er den største utfordringen vi må løse for å redde havet: Hvis alle hadde visst hvor viktig havet er, ville vi alle tatt vare på det. 

Tekst: Andrea Kunz Skrede Foto: Anna Torst Saatvedt

14 år gamle Kaja skal puste under vann for første gang. Hun er på Seychellene med familien, hvor de skal til å dykke. Under overflaten har Kaja en merkelig følelse. Det føles både unaturlig og fantastisk å kunne observere alt som svømmer rundt uten å måtte avbryte for å gå opp for luft. Hun kaver litt rundt for å få tak på det uvante utstyret. Plutselig dulter dykkerinstruktøren borti skulderen hennes, og prøver å få henne til å se opp. Kaja stivner til av synet på den enorme fisken som svømmer over dem. Hun blir umiddelbart redd for at den er på utkikk etter mat, og at hun og familien skal være det uheldige byttet. 

Heldigvis svømmer fisken bare rolig forbi. Når de kommer til overflaten får hun forklart at det store dyret var en hvalhai. Den kalles også «the gentle giant of the sea» – fisken er nemlig verdens største, men spiser kun plankton. Kaja forsto fort at hvis hun hadde visst dette på forhånd, hadde hun ikke trengt å bli redd. 14 år senere forteller hun om dagen hun ble redd for hvalhaien, som dagen hun skjønte at mangel på kunnskap fort fører til redsel.

 

ATS_MG_6604Snakkesalig: – Jeg er jo veldig glad i å prate, sier Kaja, og legger til: – Jeg synes det er veldig viktig å snakke om og formidle det man er opptatt av.

 

Noen skritt unna sjøen

Når jeg forteller på foredrag at «havet produserer ¾ av oksygenet vårt», overrasker det noen folk. Og det burde det ikke!  

Kaja sitter og snakker engasjert ved spisebordet på familiehytta som ligger på Veierland utenfor Tjøme. Det kommer frem en god blanding av fortvilelse og fryd når hun snakker om havet. 

Hytta har spilt en stor rolle i Kajas interesse for havet. Den er tegnet av en hvalfanger, og bygget av besteforeldrene. Hytta er ikke som de fleste sørlandshytter, men ligner mer et lite fyrtårn – sirkelformet, med store vinduer som gir sjøutsikt til alle kanter, og en smal terrasse som sirkler seg rundt hele bygget. På bordet foran henne står en kaffekopp med motiver av skalldyr, og det er ikke den eneste gjenstanden å se med referanse til havet. Det er like tilstede inne som utenfor. 

Dette er et av stedene jeg føler meg mest hjemme, forteller hun. –  Når jeg springer herfra og ned til sjøen, vet jeg akkurat hvor jeg skal tråkke.

Kaja vokste opp i Stavanger, men tilbrakte hver eneste sommer her på Veierland og på farens hytte i Ålesund. Havet var med andre ord alltid nært. 

Den eneste gangen jeg ikke har bodd ved sjøen, var da jeg var på utveksling i USA på videregående, og ikke kunne velge sted selv. Da var det en times kjøretur til sjøen og det var tungt, ler hun. 

 «Når jeg forteller på foredrag at «havet produserer 3/4 av oksygenet vårt», overrasker det noen folk. Og det burde det ikke»

 

Gjøre det ukjente kjent 

Unge Kaja skulle bli astronaut når hun ble stor. Dessverre braste drømmen da hun som åtteåring fant ut at astronauter må ha helt perfekt syn, noe hun selv ikke hadde. Heldigvis fant hun noen år senere ut at dyphavet holdt på like mange hemmeligheter og mysterier som verdensrommet, og at det kunne være minst like spennende å utforske. 

Etter videregående flyttet Kaja til Australia for å ta bachelorgraden sin ved James Cook University i Cairns. Det var her hun begynte å jobbe med å formidle kunnskap om havet. 

— Jeg begynte som guide på et forskningsakvarium som jobbet med giftige dyr. I tillegg jobbet jeg på noe som heter “Reef Teach”, hvor man gir litt opplæring om korallrev til turister som skal dykke. Etter det ballet det bare på seg med foredrag og lignende for ulike aktører, forteller hun. 

Kaja trivdes godt i Australia, og vurderte lenge å bli der. Likevel falt valget på å reise hjem til Norge etter fire år med jobb og studier. Hun flyttet til Trondheim for å ta mastergraden sin, og valgte å bli boende med flere av vennene etter at de var ferdige for to år siden. 

— Jeg bor i et marinbiologi-kollektiv med to andre marinbiologer. Der er det høy nerdefaktor og mye tørka tare, ler hun. 

 

ATS_MG_6595Hav i hus: Et kart over den norske kysten er blant gjenstandene som trekker havet inn på hytta.

«Hvis vi skal klare å formilde hvor viktig havet er og hvorfor vi bør ta vare på det, må vi jo vite hvordan vi best gjør det»

Engasjert på fulltid

Stavangerjenta har mange baller i luften. I tillegg til fulltidsjobb, har Kaja startet “Lei en biolog” med kollega og venn Pia Ve Dahlen. Det er en tjeneste hvor man – som navnet tilsier –  kan leie en biolog til foredrag eller lignende, samtidig som det er et styrkende nettverk for biologene. 

— Vårt mål er å spre kunnskap. Vi vil hjelpe biologer med å bli bedre på å formidle, samt å skaffe de oppdrag. Man lærer veldig lite om formidling i biologiutdannelsen. Hvis vi skal klare å formidle hvor viktig havet er og hvorfor vi bør ta vare på det, må vi jo vite hvordan vi best gjør det, forteller hun. 

I fjor sommer hadde også Kaja sitt første år som festivalsjef for Passion for Ocean-festivalen i Trondheim. Det er på hennes og medbiolog Elin Njåstads initiativ at festivalen som startet i Oslo nå også arrangeres der. Hun forteller ivrig om hvor glad hun blir når festivaldeltakerne også blir engasjerte for livet havet.

— Det er så fint å se den gleden de har av å oppdage noe nytt og lære noe mer! Og ikke minst at de blir inspirert til å ville gjøre noe med utfordringene vi står overfor, uten at noen er fremme med pekefingeren på hva som er galt og kjefter.

Til tross for at det er vanskelig å tro at Kaja har noe tid til overs, er hun også med på jenteprosjektet til Norges dykkeforbund. Hun er en av ti jenter de utdanner til dykkeinstruktører, som et initiativ for å få opp andelen kvinnelige medlemmer i de norske dykkerklubbene. 

— Jeg synes det er et veldig kult prosjekt som bidrar til at flere kan føle seg velkomne, sett og inkludert. Nå skal jeg ta med alle venninnene mine som har lyst til å fridykke, og få de sertifisert! Ler hun.

Fellesnevneren for alt det Kaja vier tiden sin er tydelig: å bidra til at folk lærer mer om og blir glade i havet.

 

 ATS_MG_7127Gøy uansett hvor: Kaja erkjenner at Oslofjorden ikke er det beste stedet å snorkle, men hun synes alltid det er spennende å observere havet uansett hvor hun er.

 

En smertefull vår 

Våtdrakten til Kaja henger synlig til tørk på gelenderet ute på terrassen. Hun startet med fridykking da hun flyttet hjem fra Australia i 2016, og har dykket hver gang muligheten har bydd seg siden. Men denne våren har våtdrakten for det meste vært tørr. I februar fikk Kaja plutselig store smerter som resulterte i flere besøk på legevakten, men ingen svar på hvorfor. Det skulle nesten bli sommer før det kom frem at smertene trolig skyldes kvinnesykdommen endometriose – noe Kaja foreslo selv, da det ikke hadde falt noen av legene inn. Det føyer seg inn i rekken av kunnskapshull Kaja vil være med å tette. 

— Det er en sykdom man burde snakke mer om, fordi folk burde få vite om den. Det er tross alt en sykdom som rammer én av ti kvinner i Norge, og det eneste symptomet er smerte, forteller hun.

Heldigvis er Kaja på bedringens vei. Og en av de største gledene ved det, er å kunne være i vannet igjen. 

— Det var utrolig deilig å kunne komme seg i sjøen igjen, og kjenne at kroppen fungerer, sier hun og smiler. 

Hun forteller at det er ingen tvil om at hun er på sitt lykkeligste når hun kan være sammen med de hun er glad i ute i naturen, og kanskje aller helst ved havet. 

— Og selvfølgelig, hvis man er frisk og rask – Jeg har lært at man ikke skal ta det for gitt, legger hun fort til. 

 

«Alt for mange vet alt for lite. Og når man vet lite, blir det fort veldig skummelt og vanskelig å gjøre noe med»

 

ATS_MG_6961Gelehodefisken: Kaja forteller engasjert om sin favorittskapning i havet: En fisk som kan se opp gjennom sitt gjennomsiktige geléhode.

 

Troa på fremtiden 

Når kaffen er drukket opp, tar vi turen ned til en liten strand en kort gåtur fra hytta. 

— Der pleide jeg å ha krabbene mine! Roper Kaja entusiastisk samtidig som hun peker på en tidevannsdam på veien ned. 

Nede ved strandkanten plukker hun opp litt ålegress, og forteller at det er den eneste marine planten vi har i Norge. Kaja har en begeistring for alt som hører havet til det er vanskelig å ikke bli smittet av. Det er ingen tvil om at hun har et genuint ønske om å dele havgleden med så mange som mulig. Likevel legger hun ikke skjul på at det noen dager er vanskelig å holde positiviteten oppe og tro på at vi kommer til å klare å ta vare på jorda vår. 

— Jeg bekymrer meg nok mer enn mange andre for hvordan det går med denne planeten vi bor på. På dager hvor jeg er ekstra bekymret synes jeg det er vanskelig å se for meg at neste generasjon får det like godt som vi har hatt det. 

Kaja trenger ikke tenke to ganger på hva hun mener er er grunnen til at ikke mer blir gjort for å bedre situasjonen i havet. 

— Alt for mange vet alt for lite. Og når man vet lite, blir det fort veldig skummelt og vanskelig å gjøre noe med. Jeg tror veldig på at hvis alle hadde visst hvor viktig havet er, ville vi alle tatt vare på det, forteller hun.

Men Kaja er også sikker på at det å gå rundt å bekymre seg ikke gjør ting noe bedre. Derfor prøver hun heller å finne ut hva hun kan gjøre med det. 

— Og hva er det jeg kan gjøre? Jo, jeg kan få folk til å bli mer glade i og engasjerte for havet, sier hun.

For det er når Kaja møter andre folk som er engasjerte for havet, at hun får opp håpet. 

— Og ikke minst når nevøen min på sju har lyst til å være ved havet og fiske krabber med meg. Da blir jeg optimistisk, sier Kaja og smiler.