Månedens Havperson_Desember

Månendens havfrue desember – Kristine Berg

Hvem?

Kristine Marie Berg. 31 år gammel industriell økolog fra trivelige Trøndelag. Kristine jobber til daglig som rådgiver på sirkulærøkonomi hos TOMRA, hjørnesteinsbedrift i Asker som for 46 år siden oppfant panteteknologi.

 

Hvorfor?

Kristine krysset i sommer Stillehavet (motvinds) om bord en 72-fots drøm av en seilbåt fra Hawaii til Vancouver for å forske på Stillehavsgyren – verdens største ansamling av havplast kanskje bedre kjent som The Great Pacific Garbage Patch. Hun er en stor inspirasjon for unge og voksne som brenner for å ta vare på havet. 

 

Så hva holder du på med for tiden?

Det er ganske travelt om dagen nå som pant har fått internasjonal stjernestatus!

Jeg er nylig kommet hjem fra Thailand og Kina, hvor jeg holdt foredrag om forskningen vi gjorde i Stillehavsgyren i sommer og hvordan sirkulærøkonomi er en sentral del av løsningen på havplast.

Det er en viktig del av jobben min i TOMRA, både her hjemme og rundt om i verden. For når vi kan koble sammen forståelse av plastens verdikjede og kunnskapen vi har om hvordan plastmaterialer gjenvinnes, med førstehånds innsikt i problemet med havplast, da er vi inne på noe. Opprydning er viktig, men det blir et evighetsprosjekt hvis ikke vi skrur av plastkrana på land i tillegg. Det fins ingen sølvkule som kan løse problemet for oss – vi må ha drøssevis med nye løsninger langs hele verdikjeden.

Ett konkret innovasjonsprosjekt jeg er med på som tar tak i akkurat dette, er Circular Cleanup. Her deltar masse forskjellige aktører, alt fra skipsfart til WWF, for å lære av hverandre og klekke ut nye løsninger for renere hav.

Også planlegger jeg eventyr for neste år med vennene mine. 2019 blir et vått og kaldt og herlig år fylt med sjøsprøyt ute i internasjonalt farvann.

 

Hva gjør du for å ta vare på havet? Hva betyr tavaha for deg?

Tavaha for meg betyr enkelt og greit å være glad i havet. Mange kloke hoder har sagt det samme før meg, men enten jeg leker meg i havet eller bekymrer meg for hvordan det skal gå med havet så kommer det fra kjærlighet. Etter å ha forsket plastsuppa i Stillehavet, og ryddet strender hver uke i et halvt år da jeg tidligere bodde på Bali, så må jeg innrømme at å ta vare på havet av og til kjennes som et motbakkeløp. Desto mer jeg lærer om plast og forurensning, desto mer håpløst kan det av og til kjennes.

Men er det én ting tavaha har lært meg – så er det at alle kan gjøre noe. Og fordi jeg av og til tviler, så må jeg hvertfall fortsette å gjøre noe. For eksempel: når jeg er reiser til steder som Thailand eller Indonesia hvor det er helt hverdagslig å se plastforsøpling over alt, så omfavner jeg det å føle meg litt sær når jeg plukker plast fra gata eller stranda. Folk ser rart på meg, og jeg kjenner meg ærlig talt litt teit der jeg holder på. Men nettopp det at jeg ser litt teit ut håper jeg trigger en nysgjerrighet. Når vi rydda strender på Bali, så hang alltid noen lokale seg på. Kanskje de bare trengte noen som turte være annerledes sammen med dem.

 

Hva mener du er den største utfordringen vi må løse for å redde havet?

At vi tenker at noen andre sikkert fikser det for oss.

 

Hva er dine tre #tavaha tips?

  1. Prøv noe nytt. Jeg visste ikke hvor fantastisk nydelig og viktig tareskog var før Pia (Ve Dahlen) kasta meg på sjøen med snorkel og våtdrakt.
  2. Still dumme spørsmål. Det florerer med halvfakta og forvirring på nett. Ikke ta ting for god fisk, og benytt deg av muligheten når du møter folk som har kunnskap om noe du ikke har.
  3. Ikke vær redd for å se litt rar ut. Enten du driver med plogging eller ikke vil ha med deg plastemballasje fra matbutikken hjem, eller rydder strender på ferie, så kan det å se litt rar ut faktisk være inspirerende for andre.

 

Hva er ditt lykkeligste hav-øyeblikk?

Åh, det er så mange. Jeg opplevde euforisk lykkelig av å fridykke med Pia for å kose med bittesmå babymaneter og nakensnegler, og jeg har aldri vært kombinert så redd og lykkelig som den natta vi i sommer ute på Stillehavet seilte inn mot Canadisk farvann i 4 meter høye bølger og 40 knop vind på snuten.

Men jeg tror faktisk mitt aller lykkeligste hav-øyeblikk må være en grytidlig sommermorgen for sikkert nesten 20 år siden. Bestefar, en høy og høylytt vitenskapsmann fra Høyanger som hadde mye meninger om alt, vekte meg styggtidlig med: «det er blikkstilla, kom så drar vi ut og fisker». Vi fiska torsk og hyse og makrell noen timer, men på vei inn igjen kom et ganske surt vær oss i forkjøpet. Vi prøvde flere ganger å komme oss inn til hytta men det var for mye sjø til at vi kunne legge til. Så vi var nødt til å søke ly i nærmeste offentlige havn, noen kilometer unna. Hytta ligger ikke akkurat sentralt, så vi måtte ta beina fatt for å komme oss hjem igjen. Hvis jeg lukker øynene kan jeg jeg fremdeles se bestefar der han går foran meg, og svinger bøtta med sløyd fisk i ene hånda, fiskestenger over den andre skuldra, barbeint med oppbretta, slitte jeans og rutete skjorte langs riksvei 55 mens han synger en eller annen vandrersang. Er det så vanskelig å være lykkelig, liksom?

 

Hvem er dine hverdagshelter?

Jentene fra Stillehavskrysningen i sommer er definitivt noen av mine aller største hverdagshelter. Herregud så hardt vi jobba de 3 ukene til sjøs.

Og så klart alle resirkulerings-nerdene i TOMRA som jobber på spreng hver dag for å holde plast i en lukket loop så den ikke ender i naturen til å begynne med – de er innmari kule.

 

Og til slutt, hva vil du takke havet for?

Bestefar. Han var solbrun foran og bleik bak fordi alt han trengte for å være lykkelig var å sitte på hytteverandaen og se utover Sognefjorden og spise fiskekaker. Barndomssomrene med ham er uerstattelige.