Den globale havavtalen - forklart
Etter fire år med forhandlinger og 15 (!) år med samtaler har verden endelig blitt enige om et felles juridisk rammeverk for å ta vare på havet vårt. I denne artikkelen forteller vi deg det du trenger å vite om The High Seas Treaty – verdens nye, globale havavtale.
Hvorfor?
Å ta vare på havet er ikke en helt ukomplisert oppgave. Havet dekker nesten 2/3 av jordas overflate, over halvparten av det ligger utenfor noe lands jurisdiksjon (mer om dette nedenfor), og 193 land må komme til enighet om hvordan vi skal gjøre det.
Men nå har det altså skjedd: Verden har blitt enige om at vi skal, og hvordan vi skal, ta vare på havet i årene som kommer. For første gang har vi juridiske verktøy for å beskytte internasjonalt farvann, noe som gjør at målet om å verne 30 prosent av havet innen 2030 ("30 innen 30") som ble satt på FNs naturtoppmøte (COP15) i 2022, nå faktisk er mulig å gjennomføre i praksis.
Hvor?
Havtraktaten gjelder for "the high seas", på norsk oversatt til internasjonalt farvann. Dette området tilhører ingen lands jurisdiksjon (enkelt forklart muligheten til å bestemme og utøve tvang), og er dårlig regulert og forvaltet. Ikke sjelden omtales dette området som havets Ville Vesten, og det er lett å tenke seg til hvorfor (hint: overfiske og oljesøl). Internasjonalt farvann dekker faktisk halvparten av jordkloden vår, og hele 64 prosent av havet, men hittil er bare 1 prosent av det vernet. Dette understreker viktigheten av en slik avtale!
Hva?
Det er mange som vil ha sin del av disse havområdene. Shipping, fiske og dypvannsgruvedrift er bare noen av aktivitetene vi mennesker driver med der ute på dypet, og mye av dette går hardt utover havet og de små og store skapningene som lever der. Havtraktaten tilbyr flere verktøy for å beskytte disse områdene. Vi ser litt nærmere på noen av dem:
1.
Først og fremst gir traktaten muligheten til å opprette marine verneområder (MPA). Dette er avgrensede områder hvor hensynet til bevaring av havet alltid kommer først. Det vil si at det ikke utelukker aktivitet, men at all aktivitet må skje i henhold til hensikten med verneområdet (altså, grunnen til at det ble vernet). Alle stater kan komme med forslag til nye marine verneområder, og dette er viktig fordi det gir oss et helt nødvendig verktøy for faktisk å opprette vernede områder i tråd med "30 innen 30"-målet, noe vi ikke hadde før denne traktaten.
2.
Et annet viktig punkt i avtalen omhandler rettferdig fordeling av marine genetiske ressurser (MGR), som blant annet brukes i produksjon av sminke, medisiner og kosttilskudd. Avtalen skal sikre at økonomiske og ikke-økonomiske verdier fra slike ressurser skal fordeles på en rettferdig måte mellom de ulike landene, noe som var et viktig forhandlingspunkt for landene med svakere økonomi. Punktet innebærer likevel ikke inntekter fra fiske.
3.
I tillegg inneholder traktaten en plikt til å utrede miljømessige konsekvenser av aktiviteter som kan skade det marine livet i området eller hvor man ikke har tilstrekkelig kunnskap om mulige konsekvenser av en planlagt aktivitet. Det skal likevel nevnes at dette punktet er kritisert for at det er landet bak aktiviteten som skal stå for konsekvensutredningen – og som selv skal beslutte om den kan gjennomføres eller ikke. Kravet til konsekvensutredning gjelder i tillegg bare for nye aktiviteter, og ikke for aktiviteter som allerede er i gang.
4.
Til slutt stiller avtalen opp krav om deling av informasjon og forskningsresultater utført på det åpne hav for å tilrettelegge for samarbeid og deltakelse mellom landene, opprettelse av et fond som skal sikre finansiering av arbeidet med avtalen, samt etablering av en konferanse (COP) hvor medlemslandene møtes for å diskutere havspørsmål.
Hva skjer videre?
Den nye havavtalen ble til etter nesten to tiår med samtaler og forhandlinger mellom de 193 FN-landene, men historien er ennå ikke over. Avtalen ble formelt vedtatt i juni 2023, og nå gjenstår det at de enkelte medlemslandene ratifiserer avtalen. Kort fortalt betyr dette at hver og en stat må forplikte seg juridisk til avtalen gjennom nasjonal rett, for formelt sett å bli part til den. For at avtalen skal tre i kraft må den ratifiseres av 60 stater, og håpet er at dette vil skje innen FNs havkonferanse i juni 2025.
