Kjersti Tønnessen Busch
Kjersti Tønnessen Busch (46) drømte om å bli oppdager, og gjorde dermed havet til sin oppdagelsesarena. Slik ble kompetansebedriften SALT i Lofoten til.
Gjennom studietiden lot Kjersti Tønnessen Busch seg fascinere dypt av den norske marinbiologen Georg Ossian Sars’ arbeid. Bøkene hans, fulle av fantastiske tegninger, skildret en fremmed verden som eksisterte der nede på havbunnen, hundrevis av meter under overflaten. Når Kjersti i 2002 flyr over Vestfjorden for første gang, på vei til et forskningsopphold i Lofoten, er hun fullt klar over at hun befinner seg rett over havområdet hvor G.O. Sars gjorde sine største oppdagelser for over 100 år siden. Som fersk marinbiolog selv, er dette en stor, stor opplevelse. At hun flere år senere skal sitte på et kontor med utsikt over Vestfjorden, i en veletablert kompetansebedrift som hun både har skapt og leder selv, har hun ennå ikke den fjerneste anelse om.
Kjærlighet og fiskekaker
Kjersti viser vei gjennom båthavna Marinepollen i Svolvær. Det er en av få finværsdager mai har bydd på så langt i Lofoten, og da strekker lofotfolket seg langt for å la seg omfavne av etterlengtede solstråler. Det har vært en lang og mørk vinter, og restene av den ligger som hvite tepper over de svarte fjelltoppene som omringer den lille byen. Bortgjemt blant en rekke store seilbåter med høye, ragende master, finner vi Kjerstis lille skjærgårdsjeep.
Midt oppi alle de store og viktige spørsmålene hun møter på jobb, finner nemlig Kjersti størst glede i alt som er enkelt, og uten store forberedelser.
– Det aller beste er å kunne gå ut døra, uten spesielle klær eller utstyr, og bare være i naturen uten noe mer om og men.
Fjellturer på beina, makrellfiske ved barndomshjemmet på Sørlandet, gåturer til og fra kontoret. Ikke så mye i havet, må hun innrømme, men mye på og ved. Hun forteller om en av årets første varme dager i Lofoten, da hun, mannen hennes og naboen dro ut i den lille båten deres og kjørte rundt på leting etter fisk. De prøvde flere steder før de endelig fikk napp, bare noen få minutter unna havna.
– Det er veldig enkelt. Vi sitter her på hver vår plass, kjenner det napper, drar opp fine hyser, og drar hjem og lager fiskekaker. Perfekt!
Alle som har vært med på å rydde en strand, slutter å kaste søppel på bakken selv
Fra arbeidsuke til doktorgrad
Vi hopper ombord i den lille båten. Kjersti drar i gang motoren, og mens vi tøffer utover i retning det store, åpne havområdet som utgjør Vestfjorden, byttes lyden av bilvei ut med måkeskrik og motordur.
Allerede som barn var Kjersti klar over at havet ikke bare var bading og krabbefiske, selv om dette opptok mye av tiden hennes der hun vokste opp på et lite tettsted, innerst i en fjord på Sørlandet. Tidlig fikk hun høre historien om hvordan hennes tippoldemor mistet sin første ektemann i et skipsforlis utenfor Ålesund, og hvordan hun satt igjen alene, i det samme store skipperhuset som Kjersti vokste opp i mange år senere.
Havet hadde med andre ord alltid hatt flere betydninger for Kjersti, og da hun ved en tilfeldighet havnet på et oppdrettsanlegg for piggvar i arbeidsuka på ungdomsskolen, skulle det enda en gang få en ny dimensjon for henne. Nå forsto hun at det i havet lå muligheter for å redde liv.
– Jeg ble veldig fascinert av laboratoriearbeidet, men det viktigste var kanskje at jeg skjønte at oppdrett faktisk er å produsere mat. Etter denne uka begynte jeg å drømme om å jobbe med oppdrett i Bangladesh, for der visste jeg jo at det var stort behov for mat.
Drømmen om Bangladesh skulle aldri gå i oppfyllelse, men fascinasjonen tok henne etter hvert videre til studier i akvakultur og en doktorgrad i oppdrett. I løpet av det første forskningsoppholdet i Lofoten, hadde Kjersti rukket å forelske seg – både i stedet og i han som senere skulle bli hennes mann – og på Hurtigruta på vei til Lofoten sammen med medstipendiat Kriss Rokkan Iversen noen år senere, ble ideen om SALT født. De to delte et sterkt ønske om å flytte til Lofoten og jobbe med det de brant for.
Langt ute på havet, et sted mellom Tromsø og Lofoten, innså de at de var nødt til å skape sin egen arbeidsplass.
I dag, 12 år senere, er SALT en prisbelønt kompetansebedrift, som har 22 ansatte spredt utover kontorer langs hele Norges kyst. SALT jobber for å skape konkrete løsninger på utfordringer knyttet til hav og kyst, fordelt på fagområdene marin forsøpling, marin forvaltning og fremtidsretta kystsamfunn. Og som leder for alt dette mener Kjersti at hun har landet drømmejobben.
Fremtidstro er for meg troen på at jobben vi og andre gjør har betydning. Jeg mener det er viktig å tegne opp et positivt fremtidsbilde, en retning vi virkelig har lyst til å gå i
Det hemmelighetsfulle havet
Kjersti har stanset båten, og vi ligger nå og dupper i le av en liten holme. Langt der ute dukker Skrova, den lille øygruppa som var utgangspunktet for G.O. Sars’ forskning på Vestfjorden, opp av havet.
Som barn skulle Kjersti aller helst blitt oppdager.
– Jeg har alltid vært litt misunnelig på Fridtjof Nansen, Roald Amundsen og de andre barske eventyrerne, som gjorde sånne ordentlig store oppdagelser. Det var jo så mange steder som var uoppdaget før.
Og kanskje var det nettopp drømmen om å gjøre oppdagelser som vekket Kjerstis fascinasjon for havet. Fortsatt er nemlig over 80% av havet uoppdaget, som betyr at det fremdeles holder på utallige hemmeligheter. Stadig oppdages nye arter og livsformer under overflaten.
– Havet er veldig mystisk, og det er nok det som gjør det så fascinerende. Man har jo skjønt at disse sjøuhyrene som ble tegnet på gamle kart ikke finnes på ekte, men det finnes jo faktisk skapninger som er minst like utrolige, forteller hun engasjert.
– Jeg var en gang på tokt med forskningsskipet G.O. Sars, hvor vi undersøkte et kaldtvannskorallrev på 300 meters dyp. Der nede i mørket ligger et utrolig fargerikt økosystem, som ingen kan se fordi ikke noe lys slipper ned der. Det er ganske sjukt!
Drømmen om et søppelfritt Lofoten
Kjerstis første strandrydding var en sterk opplevelse. Da SALT arrangerte en frivillig rydding av stranda Kvalvika i Lofoten i 2014, gikk det for første gang opp for henne hvor stort problemet faktisk er i Norge.
– Siden det har jeg jobbet veldig mye med marin forsøpling og utviklingen av feltet. Det som er motiverende med å jobbe med marin forsøpling er at det er et problem vi faktisk kan løse. Det er ikke kontroversielt, som mange andre utfordringer vi har i dag. Absolutt alle taper på denne forsøplingen, og en forbedring av avfallshåndteringen i land hvor denne er dårlig, vil medføre en veldig stor samfunnsmessig forbedring.
Derfor tillater også Kjersti seg å drømme om at strendene i Lofoten skal være plastfrie når barna hennes når hennes alder. Hun er opptatt av de lokale løsningene, og mener vi trenger konkrete ting vi kan gjøre for å bidra med noe positivt, som for eksempel strandryddinger. Det er enkelt og konkret, og man kan selv se forskjellen det utgjør.
– Alle som har vært med på å rydde en strand, slutter å kaste søppel på bakken selv.
Denne filosofien gjenspeiles i SALTs arbeid, som bygger på en balanse mellom store problemstillinger og lokale tiltak.
– Fishing for Litter er et eksempel på dette. Prosjektet går ut på at fiskere tar med seg søppelet de får i redskapene sine inn på land og leverer det til en avfallsstasjon. Vi tror det er viktig å vise frem helt konkrete prosjekter, og ikke bare de store målene og avtalene, forteller hun.
Fremtidstro og barneoppdragelse
Men hvordan holder man troen på fremtiden oppe i en tid preget av mye dårlig nytt? Vi har satt kursen innover mot land igjen, og de vanskeligste, men kanskje også viktigste, spørsmålene gjenstår.
– Fremtidstro er for meg troen på at jobben vi og andre gjør har betydning. Jeg mener det er viktig å tegne opp et positivt fremtidsbilde, en retning vi virkelig har lyst til å gå i, sier Kjersti, og fortsetter:
– Samtidig blir jeg oppgitt når det settes veldig ambisiøse mål uten å fortelle noe om veien dit. Jeg tror det er bedre å si at vi skal klare å redusere klimagassutslipp med et lavere tall enn 55%, som er det vi i dag har satt som mål, og heller ha en tydelig vei fremover.
Kjersti tør å tro og håpe på bedre vern av natur i Norge, mindre marin forsøpling og lavere klimagassutslipp i EU og resten av verden de neste årene. Hun tror at mer merkbare klimaendringer i årene som kommer vil føre til økt endringsvilje, men i dette ligger også at generasjonen som vokser opp i dag vil kjenne klimaendringene på kroppen i større grad enn hennes generasjon.
Hjemme hos Kjersti er det to barn i skolealder, og det er viktig for henne å ikke overføre ansvaret til dem. Derfor er ikke klimaendringer et tema rundt middagsbordet hver eneste dag – selv om hun må innrømme at marin forsøpling er et av de mer populære.
– Jeg har lyst til å formidle at det er utrolig mye flott her i livet. Det er ikke sånn at alt går feil vei. Men vi er nødt til å forandre retning.
Kjerstis tavaha-tips
- Glede. Bruk tid ved, på eller i havet og forsøk å bli kjent med noen av plantene eller dyrene som lever der. Jeg tror at vi blir enda mer glad havet og dyrene og plantene som er avhengige av det om vi bruker mer tid ved havet. Det vi er glade i vil vi ta vare på.
- Nøysomhet. Det viktigste hver enkelt av oss kan gjøre for å ta vare på havet – og på jorda – er å redusere vårt forbruk av materielle goder. Om du for eksempel bytter telefon hvert år vil du forbruke 70 telefoner i perioden fra du er 12 år til 82. Om du klarer å ta vare på telefonen i fem år har du redusert antallet til 14.
- Ro. Mange bruker havet som en rallycrossbane og kjører så fort som mulig mellom holmer og skjær. Dette forstyrrer sjøfuglene, sjøpattedyrene og alle som bader, padler og ror. Ro ned og nyt heller synet av andungene som svømmer forbi og selen som stikker hodet opp over overflata for å puste.
