Martin Helseth
Når roeren Martin Helseth (25) har tid til overs, bruker han den gjerne på å dykke etter plast på havbunnen.
En sparkesykkel heises opp fra vannet under Ormsund bru ved Ormsøya i Oslo. To fridykkere fra Spearos Oslofjord fridykkerklubb har hentet den opp fra bunnen og festet den i enden av tauet. En av dem er roeren Martin Helseth.
– Har dere funnet alt det dette nede i vannet?! To forbipasserende ser forskrekket på dykkernes fangst, som for det meste består av sykler og sparkesykler. Noen har samlet noen års lag med rust, andre er helt brukbare.
Guttedrøm
Martin lærte nærmest å svømme før han kunne gå. Foreldrene introduserte han for havet hjemme i Ålesund da han bare var to uker gammel, og det har blitt mange timer i vannet siden.
– Det er der jeg finner ro, og det er der jeg konkurrerer. Mye av hverdagen min dreier seg om det som har med sjø, hav og vann å gjøre, forteller Martin.
At han skulle falle for en vannsport, var derfor ikke uventet. Da Martin som tiåring så Olav Tufte ta sitt første OL-gull, kjente han at han ville prøve det samme. Det fascinerte han at det var en sport hvor man fikk bruke hele kroppen, og som krevde at man var litt god i alt – blant annet utholdenhet, styrke, kondisjon og koordinasjon. Sakte men sikkert måtte fotballen vike for at unggutten ville tilbringe mer og mer tid på vannet.
– Jeg har alltid sett opp til Olav Tufte, og målt meg mot han. Det er han som har vært helten min hele veien.
Før OL i 2016 måtte alle roerne som hadde lyst til å gjøre et forsøk på å kvalifisere seg flytte til Oslo. Martin, som hadde startet på Norges Handelshøyskole i Bergen rett etter videregående, sto overfor et av de største valgene han har tatt – studiene ble satt på sidelinjen, og valget falt på å bli med på uttaket i Oslo.
– Dessverre gikk det bare så som så. Jeg hadde to runder der jeg nesten kvalifiserte, men det ble ingenting det året, forteller han om nederlaget.
Å delta i OL har vært en guttedrøm helt siden Martin startet å ro. Han måtte bare fortsette å jobbe mot målet. I år er laget hans endelig kvalifisert, og dersom alt går etter planen skal Martin delta i sitt første OL i sommer – sammen med barndomshelten.
Ålesunderen legger ikke skjul på at han både gruer og gleder seg. Målet er å ta medalje, og med det følger et stort prestasjonspress.
– Det er tross alt dette de siste fire årene har gått med til. Å vinne OL er min største drøm, sier han målrettet.
Jeg synes jeg har et fint forhold til havet – jeg kan sanke fra det, men samtidig hjelpe det litt
Plastprosjekt
På Ormsundbrua stopper både barn og voksne opp for å observere det som for mange er en uvant ryddeprosess. «Bra jobba!» ropes fra flere kanter.
Martin har drevet litt med fridykking i mange år, men de siste fire årene har han holdt på mer aktivt. Når han først er hjemme i Ålesund, prøver han å være ute i vannet hver dag. For han har dykking og rydding blitt en naturlig kombinasjon.
– Jeg har som regel med harpun, fordi jeg synes det er en fin og utfordrende hobby å fikse mat til familien. Når jeg har fått det jeg skal ha, bruker jeg resten av tiden på å plukke plast eller hva enn det er jeg finner, sier han, og legger til:
– Jeg synes jeg har et fint forhold til havet – jeg kan sanke fra det, men samtidig hjelpe det litt.
Martin har stor tro på at å spre budskapet om hva som gjemmer seg under havoverflaten er viktig for å få folk til å tenke over det, og dermed gjøre noe. Han er likevel sikker på at vi ikke får løst plastproblematikken uten politisk endring.
– Vi må gjøre det til et produsentansvar. Å ha gode måter å resirkulere plast på hadde vært et bra sted å starte.
Martin mener at slik det er nå, er det vanskelig å bli motivert til å sortere.
– Vi hører så mye forskjellig om hvor det ender opp, og man ender opp med å lure på om det faktisk er verdt det. I tillegg er jo det vi plukker opp nå små kvanta i forhold til det som skjer i den store sammenhengen, sier han, men understreker at vi som enkeltindivider fortsatt kan gjøre mye.
– Det som er der allerede må jo plukkes opp! Hvis vi hadde klart å plukke opp mer enn vi kaster ut, så hadde vi fått i gang en veldig god prosess.
Martin har stor tro på at å spre budskapet om hva som gjemmer seg under havoverflaten er viktig for å få folk til å tenke over det, og dermed gjøre noe. Han er likevel sikker på at vi ikke får løst plastproblematikken uten politisk endring.
– Vi må gjøre det til et produsentansvar. Å ha gode måter å resirkulere plast på hadde vært et bra sted å starte.
Martin mener at slik det er nå, er det vanskelig å bli motivert til å sortere.
– Vi hører så mye forskjellig om hvor det ender opp, og man ender opp med å lure på om det faktisk er verdt det. I tillegg er jo det vi plukker opp nå små kvanta i forhold til det som skjer i den store sammenhengen, sier han, men understreker at vi som enkeltindivider fortsatt kan gjøre mye.
– Det som er der allerede må jo plukkes opp! Hvis vi hadde klart å plukke opp mer enn vi kaster ut, så hadde vi fått i gang en veldig god prosess.
Fisk på land
Med OL i sikte, krever roingen så mye tid at det er vanskelig å få tid til så mye annet. For en ålesunder som trives aller best i vann, kan man undres over hvordan det føles å være mer og mer låst til hovedstaden, eller på treningssamling.
– Jeg føler meg litt som en fisk på land, svarer han omtrent før spørsmålet er stilt ferdig.
– Jeg får litt abstinenser og vil dra til Ålesund eller en annen plass hvor jeg kan dykke.Det blir heller ikke mye tid til overs til studier. Martin er langsomt på vei mot en grad i økonomi, ved å ta ett fag i semesteret. Med en økende fascinasjon for marint liv rår det også en usikkerhet i han om økonomi er riktig studieretning.
– Akkurat nå tenker jeg det kunne vært mer gøy å bli marinbiolog for eksempel. Jeg er veldig interessert i livet under vann, og lærer stadig mer om det.
Martin er ikke bekymret for fremtiden. På spørsmål om han er en stresset person, ler han litt og rister lett på hodet.
– Jeg tror de fleste ville beskrevet meg som ganske rolig. Det passer jo fint i roingen som er en idrett som krever mye tålmodighet, og vanligvis er man ikke på topp før man er 30 år. Man må ta små steg hele veien.
Hvor han er om ti år, har han ikke gjort seg så mange tanker om.
– Jeg er nok på slutten av rokarrieren, i hvert fall. Men ellers har jeg egentlig ingen aning om det. Jeg må bare ta det litt som det kommer. Det er en deilig innstilling til livet, sier han og ler.
Men det er én ting han vet sikkert om fremtiden.
– Jeg skal i hvert fall ikke bli gammel i Oslo.
Hvis vi hadde klart å plukke opp mer enn vi kaster ut, så hadde vi fått i gang en veldig god prosess
I menneskets natur
– Kanskje dere kan hjelpe oss med å få krepsen og rekene ut igjen i havet? Spør de to dykkerne etter å ha kommet seg ut av vannet og opp på brua. Gjenstandene de har fisket opp har rukket å bli hjem til en rekke små skapninger, og dykkerne vil ikke at de skal bli ofre i ryddeprosessen.
Martin smiler. Han sier dette vil gå inn i rekka av de mange fine opplevelsene han har hatt i vannet. Og han gleder seg til å oppleve og utforske videre.
– Jeg tror det ligger litt i menneskets natur at vi hele tiden vil finne ut mer. Havet er mystisk, og det er så mye ved det som enda ikke er utforsket. Det holder på mange hemmeligheter vi enda har til gode å oppdage, og det tror jeg det vil komme mye godt ut av.
