Tarevoktere
Langs store deler av Norges kyst har den livsviktige tareskogen vår blitt til kråkebolleørken. Det vil den lille organisasjonen Tarevoktere gjøre noe med.
Det er søndag formiddag, og en grå, regntung himmel hviler på fjelltoppene rundt Tromsø. I en garasje fylt med våtdrakter, oksygentanker og svømmeføtter møtes en gjeng unge mennesker. De skal bruke noen timer av søndagen sin på å gjøre kråkebolleørken om til frodig tareskog, i et forsøk på å bekjempe den hittil ukjente økosystemkrisen som rammer store deler av Norges kyst.
Undervannsørken
– Dette er en av de største økosystemkrisene vi står overfor i Europa, og et kjempeproblem i Norge. Likevel er det ingen som snakker om det, forteller Juni Bjørneset (27), som er én av tre initiativtakere bak Tarevoktere.
Hun er marinbiolog, og ble selv klar over problemet da hun flyttet til Tromsø og skulle utforske sitt nye hjemsted fra under havoverflaten sammen med to andre studenter.
– Da vi dykket ned forventet vi å møte det samme, ville landskapet man finner på land her i Nord-Norge, men det eneste vi så var en ørken av kråkeboller. Tangen, taren og alt annet dyreliv var borte. Som tre marinbiologistudenter ble vi overrasket over at vi ikke hadde hørt om dette tidligere, sier hun.
De begynte å forhøre seg rundt for å finne ut hva som egentlig var på ferde, og i 2021 startet de Tarevoktere – en organisasjon som jobber for å få tareskogen tilbake gjennom å fjerne kråkebollene som har tatt over store deler av Norges kyst.
Det som er så fantastisk med havet er at det bare trenger en liten, hjelpende hånd, og så klarer det resten selv!
Dugnad for havet
Siden starten i 2021 har Tarevoktere én gang i måneden invitert til dugnad for tareskogen, i samarbeid med Studentenes Undervannsklubb Tromsø. Denne søndagen er det nesten utelukkende nye ansikter som har møtt opp.
– Det som er så fantastisk med havet er at det bare trenger en liten, hjelpende hånd, og så klarer det resten selv, forklarer Juni i det lille innføringsforedraget hun holder for dagens frivillige.
De månedlige dykkedugnadene er en slik form for hjelpende hånd, og etter å ha trosset kulda og ålt seg inn i trange våtdrakter, sklir deltakerne nå på snøen nedover mot havet og setter kurs mot en fyrlykt lenger borte på stranda.
– Vi startet Tarevoktere for to år siden. Etter at vi begynte å fjerne kråkeboller én gang i måneden i et avgrenset område, begynte tareskogen å blomstre igjen. Med den kom først krabbene tilbake, deretter sjøstjerner og anemoner, og til slutt store fiskestimer. Fra å være en helt død kråkebolleørken, er det nå masse, masse liv, forteller Juni engasjert på vei bortover stranda.
Dykkedugnadene har i tillegg blitt en form for feltarbeid, hvor verdifull data om et lite utforsket område samles inn og overleveres til forskere. Gjennom prosjekter med blant annet NIVA, Akvaplan-niva og Nofima, har Tarevoktere bidratt til verdifull kunnskap om hvordan tareskogen fungerer – og hvordan den kan reddes.
Havets barnehage
Dykkerne har nådd frem til havet, og én etter én legger de seg på svøm i den kalde fjorden. I dag skal de ta fatt på et nytt område, for i områdene de tidligere har ryddet er det nesten ikke en kråkebolle igjen å se.
– Masse kråkeboller! rapporteres det raskt fra en av dem som har kommet seg uti.
– Bra! lyder det fra land. – Eller, ikke bra. Men ... bra!
– Det er helt dødt her!
– Kult!
På tarevokter-språk betyr dette at potensialet til å gjøre noe bra for havet er stort. Igjen skal de hjelpe en undervannsskog tilbake til livet.
– I tillegg til å binde opp CO2, er tareskogen nødvendig for livet i havet. Vi pleier å kalle tareskogen for havets barnehage, fordi den er et trygt oppholdssted for fiskebabyer. Her kan småfisk og andre dyr gjemme seg for ikke å bli spist eller for å beskytte seg mot sterk strøm, forklarer Juni.
Og det at fisken får vokse opp, vil igjen bidra til å ta vare på tareskogen. Fisken spiser nemlig kråkeboller og bidrar dermed til å regulere bestanden.
Hva med kråkebollen?
Et hyl høres plutselig fra en som akkurat har hentet opp sin første kråkebolle og tatt den med inntil land for nærmere inspeksjon.
– Den er så ... levende, utbryter hun der hun ligger lent over den lille, røde skapningen som sakte åpner og lukker seg, og som det er vanskelig å forestille seg at kan være årsaken til en av Europas største økosystemkriser.
En av grunnene er at kråkebollen etter en tid uten mat går inn i et slags spøkelsesmodus, hvor den kan leve veldig lenge uten å spise noe. På denne måten kan de ta over et helt område, på bekostning av tareskog og andre skapninger. Det er imidlertid ikke kråkebollen selv som er skurken i denne historien, noe det er viktig for Juni å understreke:
– Forskerne tror det var overfiske av arter som spiser kråkeboller som opprinnelig førte til de store kråkebolleørkenene vi ser i Nord-Norge i dag. Kråkebollen i seg selv er egentlig en fantastisk ressurs og en viktig art, forklarer hun.
I tillegg til å være viktig føde for fisk og krabber, produserer kråkeboller som får i seg næring rogn, som finnes på menyen hos noen av verdens flotteste gourmetrestauranter. Dette betyr at det å fjerne kråkeboller kan være en vinn-vinn-situasjon for både miljøet og økonomien.
– På noen av våre dugnadsdykk samler vi inn kråkebollene og gir de videre til selskapet Urchinomics, som driver med kråkebolleoppdrett basert på villfangede kråkeboller fra slike ørkener og selger rognen videre som delikatesse. Her er det faktisk sånn at jo mer vi henter ut fra havet og selger videre, desto bedre får havet det, forteller Juni.
Vi håper å formidle hvor stort problemet er, for vi klarer ikke å gjøre dette alene. En liten frivillig organisasjon kan ikke redde hele Norges kystlinje.
Under overflaten
Én time og 1700 knuste kråkeboller senere fylles garasjen igjen av dryppende våtdrakter og opprømte dykkere. Én har sett sitt livs første kråkebolle, en annen har dykket for første gang. Noen har tatt turen under vann fra den øde kråkebolleørkenen til den nye, frodige tareskogen, og sett med egne øyne hvordan de selv kan hjelpe et helt økosystem tilbake på rett spor.
– Dette handler om ødeleggelse av et økosystem som har enda større miljømessig effekt enn regnskogen, men vi snakker ikke om det fordi det er usynlig for folk flest der under havoverflaten, sier Juni og fortsetter:
– Gjennom dugnadsdykkene gjør vi jo en konkret innsats for havet, men det handler egentlig like mye om å opplyse folk om det som skjer. Vi håper å formidle hvor stort problemet er, for vi klarer ikke å gjøre dette alene. En liten frivillig organisasjon kan ikke redde hele Norges kystlinje.
Håpet er først og fremst at problemet skal anerkjennes av staten, og deretter at noen skal satse på det i stor skala.
– Vi drømmer om en stor dugnadsaksjon for hele landet, og jobber for tiden med å engasjere flere dykkeklubber i Tromsø og Lofoten. Også håper vi selvfølgelig at større aktører vil bli med etter hvert.
En god og en dårlig nyhet
Tilbake i garasjen sitter latteren løst, og det er lite som tyder på at dykkerne nettopp har bevitnet en alvorlig økosystemkrise.
– Vi leverer jo egentlig en veldig trist nyhet, nemlig at Norges «regnskog» har forsvunnet mange steder i landet. Men vi leverer den sammen med et bevis på at det er mulig å gjøre noe med det, sier Juni.
Hun forteller at dugnadsdykkene også har vekket lokalbefolkningens nysgjerrighet. Ikke bare har de fått ny kunnskap om hva som foregår i havet rundt dem. De har også fått muligheten til å gi noe tilbake til deres lokale strand, gamle dykkested eller tidligere fiskeplass.
Selv har Juni, gjennom arbeidet med Tarevoktere, fått tilbake håpet om at havet og de norske fjordene kan reddes fra denne store, men lite kjente miljøkatastrofen.
– To ganger har vi bevist at havet, med litt hjelp, er i stand til å reetablere økosystemet sitt. Nå håper jeg bare at Norge tar dette på alvor, og at noen tør å satse på det i stor skala.
